Av:
Advokat/Partner Benjamin Nordhaug, Advokatfirmaet Halvorsen & Co AS
Advokatfullmektig Kristiane Fasseland Fahret, Advokatfirmaet Halvorsen & Co AS
Nordhaug og Fahret er begge tilknyttet Advokatfirmaet Halvorsen & Co AS’ avdeling for tvisteløsning og prosedyre.
1. Innledning
Tradisjonelt har rettsprosesser for domstolene i all hovedsak vært begrenset til å gjelde mellom to parter. Tvisteloven inneholder likevel to regelsett som åpner for at en tvist for domstolene kan ha flere saksøkere.
For det første kan tvistelovens regler om subjektiv kumulasjon etter nærmere vilkår medføre at saksøkersiden blir bestående av mer enn én saksøkt. Reglene om subjektiv kumulasjon åpner bl.a. for at et søksmål kan anlegges av flere saksøkere, hvis i) saksøkernes krav hører under norsk domsmyndighet, ii) den aktuelle domstolen er korrekt verneting for ett av kravene, og iii) kravene kan behandles av retten med samme sammensetning og hovedsakelig etter de samme saksbehandlingsreglene. I tillegg kreves det enten at ingen av partene i saken har innsigelser til felles behandling, eller at det er «så nær sammenheng mellom kravene at de bør behandles i samme sak».
For det andre inneholder tvistelovens kapittel 35 et særlig regelsett om gruppesøksmål. Reglene om gruppesøksmål var en nyvinning ved innføringen av tvisteloven. I forarbeidene til tvisteloven fremkommer det at:
«Gruppeprosess er en helt ny prosessform.»
Reglene om gruppesøksmål åpner for at saksøkersiden kan bestå av et ubegrenset antall saksøkere. Dette medfører at kostnadsrisikoen for den enkelte saksøker blir lavere enn om én enkelt saksøker hadde anlagt søksmål alene, eller sammen med et fåtall saksøkere etter reglene om subjektiv kumulasjon. For saksøkte innebærer det en tilsvarende økt kostnadsrisiko for utfallet av saken.
Denne artikkelen søker å belyse enkelte sentrale forhold ved reglene om gruppesøksmål, men tar ikke på noen måte sikte på å være uttømmende.
2. Gruppesøksmål – definisjon og begrunnelse
Reglene om gruppesøksmål er ment å tilpasse prosessregelverket til en samfunnsutvikling hvor inngrep eller andre forhold gjerne rammer flere aktører enn tidligere. I forarbeidene er det som eksempler på denne samfunnsutviklingen henvist særskilt til forbruker- og miljøområdet, men også til diskriminering, farlige produkter, større ulykker og uhederlige forretningsmetoder. Lovgiver antok at gruppesøksmål ville være mer egnet innenfor visse saksområder enn andre, men loven inneholder likevel ingen begrensninger for hvilke saker som kan anlegges som gruppesøksmål.
Innføringen av gruppesøksmål som en særskilt prosessform er også begrunnet i at den enkeltes krav i et gruppesøksmål gjerne kan tenkes å være diffust og fragmentarisk. Denne begrunnelsen kommer særlig på spissen dersom den enkeltes tap er relativt lite, mens ansvar for skadevolder samlet sett er stort som følge av at antallet skadelidte er høyt. I et slikt tilfelle vil den enkeltes tap kanskje ikke være tilstrekkelig stort til at vedkommende vil velge å forfølge kravet rettslig. Dersom den enkelte skadelidte velger ikke å forfølge kravet, vil skadevolder sitte igjen med en potensielt stor (men uberettiget) gevinst. Reglene om gruppesøksmål vil senke terskelen for den enkelte skadelidte til å forfølge slike krav.
Reglene om gruppesøksmål er også begrunnet i samfunns- og prosessøkonomiske forhold. Gruppesøksmålsinstituttet skal sikre god prosessøkonomi ved at kravene kan behandles med lavere omkostninger enn om kravene hadde blitt behandlet individuelt. En kollektiv behandling av kravene vil resultere i lavere prosesskostnader for de involverte partene, samt en ønsket samfunnsøkonomisk besparelse ved at domstolene belastes i mindre grad enn om kravene skulle ha blitt behandlet individuelt.
Et gruppesøksmål er definert på følgende måte i tvisteloven:
«Gruppesøksmål er søksmål som føres av eller mot en gruppe på samme eller vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag, og som er godkjent av retten som gruppesøksmål.»
Loven åpner altså for at «gruppen» i søksmålet kan være enten saksøkere eller saksøkte, forutsatt at vilkårene i tvistelovens § 35-2, jf. § 35-4 er oppfylt. Det avgjørende er at søksmålet gjelder det «samme eller vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag», og at retten godkjenner saken som et gruppesøksmål.
3. Innmelding eller utmelding?
Tvisteloven inneholder to typer gruppesøksmål, hvor forskjellen ligger i hva som skal til for å bli part i gruppesøksmålet.
Hovedregelen er at gruppesøksmålet kun omfatter de som «er registrert som gruppemedlemmer» – et såkalt innmeldingssøksmål. Dette alternativet går ut på at rettssubjekter aktivt må melde seg inn i gruppen dersom de ønsker å være en del av gruppesøksmålet og bli omfattet av realitetsavgjørelsen i saken.
Et kjent eksempel på innmeldingssøksmål er gruppesøksmålet som ble anlagt av ca. 3 500 saksøkere mot Oslo kommune, og som gjaldt beregningsgrunnlaget for eiendomsskatt.
Det andre alternativet er gruppesøksmål som omfatter flere rettssubjekter uten at disse har registrert seg – et såkalt utmeldingssøksmål. Utmeldingssøksmål krever at retten bestemmer at alle «som har et krav innenfor rammen for gruppesøksmålet» omfattes av gruppen uten registrering. Retten skal altså definere hvilke rettssubjekter som vil være part i gruppesøksmålet.
De to typene av gruppesøksmål er ment å ivareta ulike sakstyper. Utmeldingssøksmål er reservert for saker hvor to kumulative vilkår er oppfylt. For det første må de enkelte krav gjelde i) «så små verdier eller interesser at et betydelig flertall av dem ikke kan forventes fremmet ved individuelle søksmål», og ii) kravene må «ikke antas å reise spørsmål som krever individuell behandling».
Selv om hovedalternativet etter loven er innmeldingssøksmål, så blir Norges største gruppesøksmål gjennomført som et utmeldingssøksmål. Denne saken gjelder et krav fra ca. 180 000 fondskunder mot DNB Asset Management AS. Denne saken blir nærmere behandlet nedenfor.
I begge typer av gruppesøksmål kan partene tre ut som gruppemedlem og med det ikke lenger være part i gruppesøksmålet. Ved utmeldingssøksmål må gruppemedlemmene aktivt melde uttreden for ikke å være part i gruppesøksmålet.
Både innmelding og uttreden som gruppemedlem reiser flere rettslige problemstillinger, men disse blir ikke behandlet her.
4. Når er faktisk og rettslig grunnlag det samme eller vesentlig likt?
Likhetsvurderingen må gjøres i relasjon til det kravet eller den forpliktelsen som anføres i søksmålet. Vilkåret innebærer at kravets faktiske og rettslige grunnlag må være det samme eller vesentlig likt.
Det mest sentrale spørsmål ved denne vurderingen er om, og eventuelt i hvilken grad, individuelle forhold internt i «gruppen» medfører at likhetsvilkåret ikke anses oppfylt. I forarbeidene er det understreket at;
«Det at det er individuelle forhold knyttet til den enkelte part – f.eks. forhold av vesentlig betydning for erstatningsutmålingen – vil i prinsippet ikke behøve å være til hinder for gruppeprosess. Men dess mer fremtredende de individuelle forhold er, dess mer nærliggende vil det være at grunnvilkåret om «vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag» ikke er oppfylt.»
Individuelle forskjeller hos den enkelte avskjærer således ikke alene for gruppesøksmål, men det må her foretas en konkret vurdering av hvor fremtredende de individuelle forholdene er for den enkelte.
Spørsmålet om individuelle forhold er behandlet av domstolene ved flere anledninger.
Kjennelsen i Rt. 2010 s. 267 gjaldt anke over lagmannsrettens kjennelse om å tillate fremmet et søksmål anlagt av 89 seksjonseiere i et boligsameie mot et byggefirma som følge av feil ved bad. Anken til Høyesterett gjaldt bl.a. en anførsel om at det ikke var tilstrekkelig likhet mellom saksøkerne. Anførselen var begrunnet i at noen av saksøkerne hadde kjøpt sin seksjon direkte fra utbygger, mens andre hadde kjøpt seksjonene i annenhåndsmarkedet. Lagmannsretten konkluderte med at slike individuelle forhold ikke avskar muligheten for gruppesøksmål. Anken til Høyesterett førte ikke frem, og vilkårene for gruppesøksmål ble ansett for å være oppfylt.
I nevnte sak ble det for de av saksøkerne som hadde kjøpt seksjonen i annenhåndsmarkedet, lagt vekt på at også kjøpere i annenhåndsmarkedet, etter nærmere vilkår, kan fremme krav mot tidligere salgsledd i henhold til avhendingsloven. Lagmannsretten vurderte at dette innebar at kravene fra førstehåndskjøpere og annenhåndskjøpere ble fremsatt etter det samme eller vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag.
Borgarting lagmannsrett behandlet i kjennelse av 2. juni 2017 spørsmålet om et gruppesøksmål anlagt av ca. 180 000 fondskunder mot DNB Asset Management («DNB») skulle godkjennes. Søksmålet gjaldt forvaltningen av tre aksjefond som ble solgt og markedsført som aktivt forvaltet. De saksøkte anførte at fondene var passivt forvaltet, og at de derfor hadde betalt for høye honorarer for forvaltningen av fondene. Samlet beregnet krav i søksmålet var på tidspunktet ca. kr 690 millioner. Ett av spørsmålene som ble behandlet, var om vilkåret «samme eller vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag» var oppfylt for saksøkerne.
DNB anførte flere forhold mot at gruppesøksmålet skulle tillates fremmet, blant annet at det gjaldt tre forskjellige fond med forskjeller i prospekter og vedtekter, ulikheter i forvaltningen av de tre fondene, omfanget av informasjon gitt til den enkelte av saksøkerne, den enkeltes risikovilje og grad av forbrukerbeskyttelse, samt ulikheter i anførsler om foreldelse, reklamasjon og passivitet overfor den enkelte av saksøkerne.
Lagmannsretten uttaler helt innledningsvis at «Vurderingen av kravenes likhet må dels bero på grunnlaget som er påberopt og dels på DNBs innvendinger mot grunnlaget». Etter å ha vist til forarbeidene, formulerer lagmannsretten vurderingstemaet som følger;
«Lagmannsretten konstaterer at individuelle forhold knyttet til den enkelte part ikke uten videre utelukker gruppespørsmål. Spørsmålet blir om saken vil domineres av fellesspørsmål.»
Etter å ha formulert vurderingstemaet går lagmannsretten nærmere inn på hva kravet fra saksøkerne gjelder. Lagmannsretten ser da på hva kravet gjaldt, og hvordan søksmålet var anlagt av saksøkerne;
«Det faktum at tjenesten som leveres – forvaltningen av verdipapirfondet – skjer kollektivt, og at investorene kun har en ideell andel i fondet og at fondet selv eier de aktuelle aktiva, er omstendigheter som i sterk grad underbygger at kravene er like. Søksmålet angriper nettopp forvaltningen av porteføljen. Når forvaltningen ikke skjer på individuell basis, reiser søksmålet i utgangspunktet ikke individuelle spørsmål for den enkelte andelseier.
Lagmannsretten forstår søksmålet slik at Forbrukerrådet vil søke å begrunne sitt syn på innholdet i forvaltningsforpliktelsen ut fra vedtekter, prospekt, og nøkkelinformasjon, og ikke ut fra individuell kontakt med de enkelte andelseiere. Forpliktelsens innhold vil dermed i utgangspunktet være uavhengig av den enkelte andelseiers personlige forståelse.»
Ved sin vurdering av likhetsvilkåret fastslo lagmannsretten altså at de tre fondene alle skulle forvaltes kollektivt, og at den enkelte av saksøkerne kun hadde en andel i sine respektive fond. Saksøkernes søksmål var ikke begrunnet i individuelle forhold hos den enkelte, men i hvordan fondene rent faktisk hadde blitt forvaltet sammenholdt med vedtekter, prospekt og nøkkelinformasjon.
Etter en nærmere gjennomgang av anførslene fra DNB Asset Management AS fant lagmannsretten at saken riktignok kunne ha individuelle forskjeller, men konkluderte med at slike forskjeller ikke var i strid med likhetskravet. Lagmannsretten uttaler i denne forbindelse at;
«Den nevnte usikkerhet gjør at det ikke uten videre kan legges til grunn at andelseiernes krav på dette punkt er fullt ut identiske. Lagmannsretten finner likevel at kravene vil ha et grunnlag som er «vesentlig likt» idet det vil være fellesspørsmål som vil dominere saken. Eventuelle rettslig relevante forskjeller og nyanser i investorinformasjonen vil uansett kunne håndteres innenfor rammen av gruppesøksmålet, om nødvendig gjennom opprettelse av undergrupper etter tvisteloven § 35-10 annet ledd.»
Lagmannsretten konkluderte med at vilkårene for gruppesøksmål var oppfylt. Anke over lagmannsrettens kjennelse ble ikke tatt til følge.
Etter at Høyesteretts ankeutvalg forkastet anken, har saken blitt behandlet i to instanser. I tingretten ble DNB Asset Management AS frifunnet, men i Borgarting lagmannsretts dom av 8. mai 2019 vant saksøkerne frem. Denne dommen er påanket og ble behandle av Høyesterett 21. – 28. januar 2020. Det ble avsagt dom i saken den 27. februar 2020.
Etter en konkret vurdering av fondsvedtektene og øvrig investorinformasjon, la Høyesterett til grunn at fondene ikke hadde vært forvaltet i samsvar med den inngåtte avtalen med andelseierne. Dette innebar at andelseierne ikke fikk den finansielle risikoeksponeringen – og dermed muligheten for meravkastning utover fondenes referanseindeks – som de hadde betalt for. Høyesterett kom til at vilkårene for prisavslag var oppfylt. DNB Asset Management ble idømt erstatning. Erstatningsbeløpet er ikke endelig fastsatt i dommen, men ifølge DNB Asset Management sitt eget regnestykke er det snakk om 348,8 millioner kroner til 180 903 kunder.
Det ovennevnte viser, etter vår vurdering, at hvorvidt det foreligger «samme eller vesentlig likt» faktisk og rettslig grunnlag, ikke kun har rent juridiske sider, men også en praktisk betydning. Den praktiske betydningen kommer til syne i ovennevnte gruppesøksmål mot DNB Asset Management, hvor saksøkerne i sitt søksmål fokuserte på forhold som gjaldt generelt for fondsforvaltningen, og ikke på individuelle forhold hos den enkelte av saksøkerne. Dersom man står overfor en sak med flere mulige saksøkere, eller saksøkte for den saks skyld, og det vurderes hensiktsmessig med gruppesøksmål, bør man allerede innledningsvis i saken vinkle saken slik at de kollektive forholdene blir fremtredende.
5. Gruppesøksmål skal være den beste behandlingsmåten
I tillegg til likhetsvilkåret behandlet i punkt 4 ovenfor, så forutsetter et gruppesøksmål at «gruppeprosess er den beste behandlingsmåten».
Dette vilkåret legger opp til en helhetsvurdering av sakskomplekset som sådant, og
«Retten må foreta en totalvurdering av hele sakskomplekset og se om gruppeprosess vil gi den mest hensiktsmessig behandling sammenlignet med andre kollektive eller individuelle behandlingsmåter.»
Det må bl.a. vurderes om det foreligger egnede alternativer til gruppesøksmål, herunder forening av krav med grunnlag i reglene om subjektiv kumulasjon, eller ordinært organisasjonssøksmål etter tvisteloven § 1-4.
Begrunnelsen for gruppesøksmål er som nevnt innledningsvis bl.a. at denne prosessformen i enkelte sakstyper vil være mer økonomiske enn alternativ behandling. I tråd med dette følger det av rettspraksis at kostnads- og tidsspørsmålet har betydning ved vurderingen av om gruppeprosess er den beste behandlingsmåten. Gulating lagmannsrett har i den forbindelse uttalt følgende i kjennelse av 22. mars 2011 (LG-2011-014894);
«Lagmannsretten kan også i dette spørsmålet i all hovedsak tiltre tingrettens vurdering og konklusjon. Tingretten har i sin vurdering pekt på de hensyn som særlig vil måtte være avgjørende – antall eventuelle individuelle søksmål og de besparelser som derved kan gjøres ved å fremme et gruppesøksmål. Etter lagmannsrettens syn må dette siste både gjelde økonomiske besparelser og dessuten de tidsmessig besparelser i forhold til den tid et større antall individuelle søksmål ville ha medført.»
Det ovennevnte kan etter vår vurdering ikke forstås slik at kravene til tids- og kostnadsmessige besparelser er kumulative. En slik vurdering understøttes også av forarbeidene til tvisteloven, hvor kostnadselementet er tillagt stor vekt, mens tidselementet er tillagt mindre vekt.
Omfanget av helhetsvurderingen som må foretas er godt gjengitt i Borgarting lagmannsretts kjennelse av 1. desember 2009 (RG-2009-1512), hvor lagmannsretten avslutningsvis i sin vurdering uttaler;
«Lagmannsretten kan ikke se at det er sannsynliggjort at et gruppesøksmål i praksis vil være den eneste måten mange av kravshaverne vil kunne forfølge sine krav på i dette tilfellet. Videre er lagmannsretten i tvil om et gruppesøksmål vil gi mulighet for en forsvarlig behandling av kravene. Som nevnt kan det vanskelig ses bort fra at individuelle forhold vil få betydning ut fra de rettslige grunnlagene som er påberopt. Det er selvsagt vanskelig å ha en klar formening om omfanget av individuelle trekk på det nåværende tidspunkt, men samlet sett er det lagmannsrettens vurdering at ulempene med å tillate et gruppesøksmål i dette tilfellet vil kunne bli større enn fordelene. Det er på ingen måte gitt at gruppesøksmål vil være god prosessøkonomi her. Det virker i dette tilfellet mest hensiktsmessig å få belyst de faktiske omstendighetene i en eller flere enkeltsaker først, for deretter å vurdere om det kan være grunnlag for å inngå forlik i andre saker.»
Sitatet ovenfor viser at også muligheten for en forsvarlig behandling av kravene vil utgjøre en del av vurderingen. Dette har en side til vurderingen av om kravene er tilstrekkelig like, da for stor ulikhet mellom kravene vil kunne gå på bekostning av en forsvarlig behandling av de enkelte kravene.
Lagmannsretten har i det ovenfor siterte også vektlagt individuelle forskjeller ved vurderingen av om gruppeprosess er å anse som den beste behandlingsmåten. Dette kan umiddelbart synes noe underlig, all den tid vurderingen av individuelle forskjeller i utgangspunktet faller inn under vurderingen av om kravene har samme eller vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag,. At lagmannsretten vektla dette også ved vurderingen av om gruppeprosess var den beste behandlingsmåten, er likevel i tråd med forarbeidene til tvisteloven, hvor det bl.a. fremkommer at;
«I tilfeller hvor individuelle forhold står sentralt, vil for øvrig vilkåret etter (c) om gruppeprosess som den mest hensiktsmessige behandlingsform, ofte ikke være oppfylt.»
Det ovenfor siterte fra forarbeidene viser at det ikke går et klart skille mellom vurderingen av likheten mellom kravene, og om gruppeprosess er den beste behandlingsformen.
6. Oppsummering
Til tross for at antallet gruppesøksmål i Norge er betydelig lavere enn ordinære rettsprosesser bør man likevel ha reglene i mente i det daglige. Reglene om gruppesøksmål kan i utgangspunktet anvendes uavhengig av rettsområde. Mulighetene for gruppesøksmål bør vurderes dersom man blir involvert i en sak hvor en handling eller unnlatelse har påført mange rettssubjekter et krav med det samme eller vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag.
Dersom vilkårene for gruppesøksmål er oppfylt, vil et gruppesøksmål i utgangspunktet innebære en billigere og mer tidseffektiv prosess for å ivareta klientens interesse, sammenlignet med å kjøre flere individuelle saker med store likheter.
