Det er ikke uvanlig at det oppstår forsinkelser i byggeprosjekter, og dette vil kunne føre til økonomisk tap i form av erstatning og dagmulkt for entreprenøren.
Hovedregelen er at entreprenøren må ferdigstille sin ytelse innen de avtalte fristene som er angitt i kontrakten. Dette gjelder både for avtalt sluttfrist, overlevering og andre avtalte delfrister underveis i prosjektet.
Utgangspunktet er at entreprenøren selv har ansvaret og risikoen for sin egen ytelse. Dette innebærer at dersom en eventuell forsinkelse skyldes entreprenøren selv eller noe han bærer risikoen for, er hovedregelen at entreprenøren ikke har krav på fristforlengelse. Dette vil for eksempel kunne være entreprenørens egne mangler eller forsinkelse hos en av underentreprenørene.
Blir derimot fremdriften forsinket som følge av forhold som byggherren eller sideentreprenør har risikoen for, stiller dette seg annerledes. I slike tilfeller vil entreprenøren som hovedregel ha krav på fristforlengelse. Eksempler på dette kan være dersom byggherren krever endringer eller tilleggsarbeid som forsinker avtalen.
Fristforlengelse innebærer at entreprenøren får en tilleggsfrist. Dette betyr at entreprenøren får en rett til å forlenge den avtalte tidsfristen, og entreprenørens oppdrag vil ikke være forsinket så lenge fristforlengelsen varer. Entreprenøren vil fritas de økonomiske konsekvensene av forsinkelsen, slik som erstatning eller dagmulkt.
Entreprenøren må i de fleste entrepriseforhold kreve fristforlengelse for å få dette. De ulike standardkontraktene i norsk byggebransje inneholder vanligvis varslingsregler av preklusiv karakter, det vil si at entreprenøren taper sitt krav om fristforlengelse, dersom han ikke melder det i tråd med avtalens eller lovens varslingsfrister. Entreprenøren bør varsle krav om fristforlengelse skriftlig, og dette er også et krav i mange avtaleforhold.
