Norsk 
English 
Polski 
Lietuvių kalba 
En serviceingeniør som var blitt 100 % arbeidsufør på grunn av en arbeidsulykke, gjorde gjeldende at erstatningen for tap i fremtidig inntekt under arbeidsgiverens yrkesskadeforsikring skulle fastsettes på grunnlag av en individuell utmåling etter skadeserstatningslovens regler.
Ulykken skjedde ved at trykkluftalarm ble utløst rundt 20 centimeter fra øret og han fikk vedvarende og alvorlig tinnitus. Som følge av yrkesskaden ble han 100 % ufør, og spørsmålet som Høyesterett skulle ta stilling til var om det er adgang til å kreve individuell utmåling av erstatning for fremtidige inntektstap, eller om fremtidig inntektstap må fastsettes på ordinær måte etter forskrift om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring.
Hovedregelen er at man i yrkesskadesaker skal foreta erstatningsberegning i henhold til forskrift om standardisert erstatning. Imidlertid er det klare utgangspunktet i norsk erstatningsrett at skadelidte har rett på «full erstatning». Standardisert erstatningsberegning ville i denne konkrete saken medføre lavere erstatning enn «full erstatning» sammenliknet med om man hadde foretatt en individuell og konkret utmåling av skadelidtes fremtidige inntektstap.
En av årsakene til at en individuell utmåling av det fremtidige inntektstapet etter skadeserstatningslovens regler medførte et langt høyere erstatningskrav sammenlignet med fremtidig inntektstapserstatning etter de standardiserte reglene, er at de to regelsettene bygger på forskjellig kapitaliseringsrente. Fremtidig inntektstapserstatning etter forskriften om standardisert erstatning bygger på 6 % kapitaliseringsrente. Individuell beregning av erstatning bygger imidlertid på 2,5 % kapitaliseringsrente.
Forskjellen i kapitaliseringsrente medfører store forskjeller ved utmåling av fremtidig inntektstap. Dette gjelder spesielt i saker med lang fremtidig tapsperiode.
En annen viktig årsak til at en individuell utmåling av det fremtidige inntektstapet etter skadeserstatningslovens regler medførte et langt høyere erstatningskrav sammenlignet med fremtidig inntektstapserstatning etter de standardiserte reglene, var at skadelidte hadde en inntekt på mer enn 10 ganger folketrygdens grunnbeløp (G) før arbeidsulykken. 10 G er taket i den standardiserte erstatningsberegningen, slik at inntekter før ulykken som overstiger dette blir ikke kompensert etter de standardiserte reglene.
Høyesterett fastslo at begrepet «full erstatning» er mer et juridisk begrep enn et økonomisk begrep, siden det uansett er mange usikkerhetsmomenter ved erstatningsberegning inn i fremtiden. Målsettingen om full erstatning var i forarbeidene til yrkesskadereglene ikke ansett å være til hinder for en viss grad av standardisering. Stortinget har vedtatt forskrift om standardisert erstatning til tross for at en slik standardiseringsordning vil kunne medføre at noen får en underkompensasjon. Verken det forhold at det i dag er flere som tjener mer enn 10 G enn da forskrift om standardisert erstatning ble vedtatt i 1990, eller at kapitaliseringsrenten er kraftig nedjustert de senere årene, innebar at forskriften kunne settes til side. Høyesterett la til grunn at det i et system med standardisert erstatning alltid vil forekomme tilfeller med underkompensasjon. Skadelidte fikk altså ikke medhold i sitt krav om individuelt beregnet erstatning for sitt fremtidige inntektstap.
