Det klare utgangspunktet i norsk rett er at avtaler skal holdes. Dette gjelder også for avtaler om endelig erstatningsoppgjør som den skadelidte inngår med ansvarlig forsikringsselskap i tråd med skadeserstatningsloven. I noen saker oppstår det imidlertid en situasjon der etterfølgende omstendigheter viser at de forutsetningene partene var enige om da avtalen ble inngått, viser seg å være feil. Da oppstår spørsmål om gjenopptak av erstatningssaken og revisjon av oppgjørsavtalen.
Skadeserstatningsloven § 3-8 gir skadelidte adgang til ny sak etter et avsluttet oppgjør om ménerstatning eller erstatning for fremtidig inntektstap eller utgifter, dersom en forverring av skadelidtes helse rokker ved det som ble lagt til grunn for oppgjøret. Alternativt kan skadelidte kreve revisjon av oppgjørsavtalen i tråd med avtaleloven § 36 dersom det ville virke urimelig å gjøre avtalen gjeldende. Høyesterett presiserte vilkårene for gjenopptak etter avtaleloven § 36 i Rt-2013-769. Den 18. juni 2019 avsa Høyesterett en ny dom inntatt i HR-2019-1153-A hvor vilkårene for gjenopptak ble nærmere presisert.
I Rt-2013-769 fastslo Høyesterett at skadeserstatningsloven § 3-8 ikke innskrenker anvendelsesområdet for avtaleloven § 36. Skadelidte har derfor to alternative hjemler for å kreve etteroppgjør av en avtale om endelig erstatningsoppgjør. Dette var en viktig presisering, for skadeserstatningsloven § 3-8 gir kun grunnlag for revisjon av avtalen dersom skadelidtes helse har forverret seg. Dersom skadelidtes helse ikke har forverret seg, men den ervervsmessige uførheten likevel har økt i årene etter oppgjøret, kan skadelidte altså ikke kreve etteroppgjør etter skadeserstatningsloven § 3-8.
Høyesterett fastslo i Rt-2013-769 at følgende vilkår gir god veiledning for når avtaleloven § 36 skal føre til at en oppgjørsavtale for personskade må settes til side på grunn av etterfølgende omstendigheter:
- Skaden må ha forandret seg vesentlig til ugunst for skadelidte siden avtalen ble inngått, enten med hensyn til medisinsk eller ervervsmessig invaliditet.
- Forandringen må ligge utenfor det begge parter regnet med da avtalen ble inngått.
- Den inngåtte avtalen må i ettertid fremstå som urimelig og ubalansert i forhold til et riktig oppgjør.
I den konkrete saken for Høyesterett i HR-2019-1153-A konkluderte Høyesterett med at vilkåret om at forandringen må ligge utenfor det begge parter regnet med da avtalen ble inngått ikke var oppfylt. I avsnitt 55 konkluderte førstvoterende med at «I det minste ett av de tre kumulative vilkårene oppstilt i Rt-2013-769, er dermed ikke oppfylt.»
Imidlertid presiserte Høyesterett at det unntaksvis kan være rom for avtalerevisjon selv om ikke alle de tre vilkårene er oppfylt. Terskelen for å sette en avtale til side etter en helhetsvurdering må imidlertid under disse omstendigheter ligge ekstra høyt.
Selv om Høyesterett allerede i Rt-2013-769 fastslo at vurderingen av avtalerevisjon etter avtaleloven § 36 og de tre vilkårene må gjøres ut fra en samlet vurdering av alle relevante omstendigheter, var det en viktig presisering Høyesterett kom med i HR-2019-1153-A. Terskelen for å sette oppgjørsavtalen til side dersom ett av de tre vilkårene ikke er oppfylt, er imidlertid høyt. I den konkrete saken for Høyesterett mente retten at omstendighetene i saken etter en helhetsvurdering ikke oversteg denne terskelen.
Saken ble prosedert av advokat Nora Lund Lefdal på vegne av If Skadeforsikring NUF, og skadelidtes prosessfullmektig var advokat Einar I. Lohne.
