Norsk 
English 
Polski 
Lietuvių kalba 
Innleie fra bemanningsforetak er blitt en etablert del av verktøykassen for mange ledere. Behovet for fleksibilitet er reelt, men det samme er regelverket. En seiglivet misforståelse er at innleide arbeidstakere lovlig kan ligge «litt lavere» i lønn enn de faste. Etter arbeidsmiljøloven § 14-12 a–c er utgangspunktet det motsatte: Velger virksomheten å leie inn fra et bemanningsbyrå følger det et økonomisk ansvar med på kjøpet og et likebehandlingsprinsipp.
Når kommer reglene om likebehandling til anvendelse og hva innebærer det?
Reglene om likebehandling gjelder når virksomheten leier inn arbeidstakere fra et bemanningsforetak, og den innleide arbeider under innleievirksomhetens ledelse og kontroll, typisk side om side med egne ansatte. Det avgjørende er altså ikke hva bemanningsforetaket kaller avtalen, men hvordan arbeidet faktisk organiseres i praksis. I slike tilfeller slår innleiereglene inn, uavhengig av bransje, og uavhengig av om innleien er kortvarig eller del av en mer stabil bemanningsmodell.
Kjernen i likebehandlingsprinsippet er at den innleide som et minimum skal ha de samme grunnleggende lønns- og arbeidsvilkårene som en tilsvarende fast ansatt hos innleier. I praksis innebærer dette at lønn, tillegg, arbeidstid, overtidsbetaling, ferie og fridager, samt godtgjøring på røde dager, må speile vilkårene for sammenlignbare stillinger i virksomheten. I tillegg skal den innleide som hovedregel ha tilgang til felles goder og velferdsordninger på arbeidsplassen, for eksempel kantine eller andre personalgoder, på lik linje med egne ansatte.
Virksomhetens opplysningsplikt
Selv om det er bemanningsforetaket som formelt har ansvaret for å oppfylle likebehandlingskravet, er dette i praksis umulig uten god informasjon fra innleier. Etter arbeidsmiljøloven § 14-12 b skal innleier ved leie av arbeidstaker gi bemanningsforetaket de opplysninger som er nødvendige for at bemanningsforetaket skal kunne ivareta likebehandlingskravet.
Innleiers solidaransvar
Et sentralt, men ofte undervurdert poeng, er solidaransvaret etter arbeidsmiljøloven § 14-12 c. Selv om bemanningsforetaket er formell arbeidsgiver, kan den innleide i mange tilfeller rette krav direkte mot innleievirksomheten dersom korrekt lønn, feriepenger eller annen godtgjøring ikke er utbetalt i samsvar med likebehandlingsreglene. Innleier hefter da på linje med en selvskyldnerkausjonist. Med andre ord: Manglende etterlevelse hos bemanningsforetaket kan ende som en konkret og umiddelbar kostnad hos innleier.
Hvordan bør innleier forholde seg til reglene?
Sett fra et ledelsesperspektiv er likebehandling ikke bare et juridisk minstekrav, men også et spørsmål om rettferdighet, kultur og omdømme. Innleide arbeider ofte side om side med faste ansatte. Opplever de systematisk dårligere lønns- og arbeidsvilkår, kan det skape misnøye, høyere turnover og økt risiko for konflikter og krav. Tydelige, dokumenterte og etterprøvbare rutiner for innleie og likebehandling er dermed både et compliance-verktøy og et lederverktøy.
Som innleier er det derfor særlig tre elementer virksomheten bør ha kontroll på før de leier inn arbeidstakere: at virksomheten har oppdaterte og dokumenterte vilkår for sammenlignbare stillinger, at disse opplysningene deler skriftlig med bemanningsforetaket, og at det gjennomføres løpende kontroll med at den innleide får de vilkårene vedkommende har krav på. På den måten reduseres risikoen for solidaransvar og likebehandlingsprinsippet opprettholdes.
Ta kontakt med vårt arbeidsrettsteam. Vi har god innsikt i regelverket og lang erfaring i å bistå både arbeidsgivere og arbeidstakere med problemstillinger knyttet til innleide arbeidstakere.
Kontaktperson
