STYREANSVAR VED UNNLATELSE AV OPPBUD

1 Hovedspørsmål

Den 23. september 2025 avsa Høyesterett en prinsipielt viktig dom (HR-2025-1841-A) om styreansvar ved unnlatelse av å begjære oppbud. Saken gjelder en tidligere styreleder i et aksjeselskap som ble dømt til fengsel og ilagt erstatningsansvar etter å ha unnlatt å begjære oppbud til rett tid. Hovedspørsmålet for Høyesterett var om erstatningen skulle utmåles

(i) tilsvarende selskapets driftstap i perioden fra oppbudsplikten inntrådte til konkursen faktisk ble åpnet, eller

(ii) differansen mellom dividende til kreditorene ved rettidig oppbud og faktisk oppbudstidspunkt.

2 Kort om saken

Selskapet var insolvent senest i februar 2019, men fortsatte driften frem til konkurs i april 2020. I denne perioden oppstod betydelige tap, og driften ble finansiert blant annet gjennom forskudd fra kunder. Styrelederen hadde full innsikt i selskapets økonomiske situasjon, men unnlot å følge lovens krav om oppbud. Dette medførte økt gjeld og forverret selskapets økonomiske stilling.

Tingretten la til grunn driftstapet som utmålingsprinsipp, mens lagmannsretten reduserte erstatningen og baserte den på dividendedifferansen. Høyesterett opphevet lagmannsrettens dom og stadfestet driftstapet som korrekt utmålingsprinsipp. Saken er sendt tilbake til lagmannsretten som skal avgjøre erstatningsutmålingen. I tillegg til å måtte betale erstatning er styreleder også dømt til fengsel i åtte måneder.

3 Juridiske utgangspunkter

Høyesterett tar utgangspunkt i aksjeloven § 17-1 og skadeserstatningsloven § 4-1 (som bygger på differanselæren som utmålingsprinsipp).

Flertallet av høyesterettsdommerne understreker at styrets plikt til å begjære oppbud ikke bare er ment å verne kreditorene, men også selskapet selv, samt ansatte og samfunnets interesser i videreføring av virksomheten. Dette viser at verneinteressen er bredere enn kun kreditorfellesskapet, og inkluderer flere aktørers interesser knyttet til selskapet.

Høyesterett slår fast at også et insolvent selskap kan ha krav mot styret for forsømmelse av oppbudsplikten, og at konkursboet som selskapets rettsetterfølger kan fremme slike krav, selv om det i praksis bare rammer kreditorene.

Flertallet viser til dekningsloven § 2-2, som gir konkursboet adgang til å søke dekning i ethvert formuesgode som tilhører skyldneren, herunder erstatningskrav mot styret. Det avgjørende er at ansvarsgrunnlaget er knyttet til selskapet, og at erstatningen skal gå inn i boet til fordeling blant kreditorene. Dette innebærer at kreditorfelleskapets tap anses som ledd i selskapets tap, og at konkursboet kan fremme kravet på vegne av selskapet.

4 Høyesteretts vurdering av utmålingen

Aksjeloven § 17-1 (om styreansvar) sier ikke noe om hvordan erstatningen skal utmåles. Hovedregelen er da at utmålingen skal skje i samsvar med alminnelige erstatningsrettslige regler, slik at erstatningen skal «dekke den skadelidtes økonomiske tap». Spørsmålet i saken var da om dette utgangspunktet også gjelder når ansvaret er begrunnet i manglende plikt til å begjære oppbud og selskapet er gått konkurs.

Høyesterett slår fast at selskapets tap utgjør reduksjonen i formuesstillingen, inkludert eventuell økt gjeld som følge av at oppbudsplikten ble forsømt.

Ankemotparten hevdet at økning av gjeld etter det tidspunktet oppbud skulle vært begjært, ikke er et tap selskapet lider ved konkursen. Høyesterett var ikke enig i det. At enkeltkreditorer kan ha særkrav, forhindrer ikke at selskapet har krav mot styret for manglende oppbud. Lagmannsretten mente derimot at tapsutmåling basert på driftstapet kunne stå i et spenningsforhold til alminnelige prinsipper. Høyesterett tar avstand fra denne vurderingen og fastholder driftstapet som korrekt utmålingsprinsipp.

Flertallet argumenterer for at lagmannsrettens metode – som fokuserer på kreditorenes tap og dividendedifferansen – strider mot det grunnleggende prinsippet om at konkursboet forfølger selskapets krav. Tapsberegningen vil da bli forskjellig for ulike kreditorer, noe som ikke er i samsvar med differanselæren. Høyesterett understreker at driftstapet i insolvensperioden er i samsvar med differanselæren, og at dette utgjør det tapet kreditorfellesskapet har hatt fra det tidspunkt oppbud skulle vært begjært. Utdelingsreglene i dekningsloven sikrer lik rett for alle konkursfordringer i samme klasse. Retten avviser at tilførsel av mer gjeld i insolvensperioden nødvendigvis gir økonomisk fordel for eksisterende kreditorer, og påpeker at kreditormassen kan endre seg betydelig mellom tidspunktet for oppbudsplikten og konkursen.

Høyesterett fremhever at tapsutmåling basert på dividendedifferansen ville reist flere vanskelige spørsmål, blant annet om endringer i kreditormassen og prioriterte fordringer. Saken illustrerer at lagmannsrettens metode ville redusert dekningen for nye kreditorer, særlig småkreditorer som har liten mulighet til å forfølge sine krav selv.

Konklusjonen til Høyesterett er at utmålingen skal baseres på reduksjonen i selskapets formuesstilling mellom tidspunktet der oppbud skulle ha vært begjært og konkurstidspunktet. Dette er i samsvar med alminnelige prinsipper og konkursrettslige regler om at boet overtar og forfølger selskapets krav.

5 Konsekvenser og betydning

Dommen avklarer utmålingsprinsippet for erstatning ved brudd på oppbudsplikten, og har betydning for fremtidig saker. Konkursboet kan forfølge selskapets krav, og erstatningen skal beregnes ut fra driftstapet, ikke bare kreditorenes tap. Dette styrker boets stilling og sikrer en mer helhetlig dekning for kreditorfellesskapet. Avgjørelsen tydeliggjør styreansvaret og konsekvensene av å unnlate oppbud i insolvenssituasjoner, og kan påvirke fremtidige antall styresaker fremover og lovgivning på området.

***

Høyesteretts avgjørelse understreker med stor tydelighet det ansvaret som hviler på styret i økonomisk pressede situasjoner. Styremedlemmer bør være særlig oppmerksomme på plikten til å overvåke selskapets økonomiske stilling og iverksette nødvendige tiltak i samsvar med aksjeloven §§ 3-4 og 3-5, særlig dersom det oppstår risiko for insolvens. Det er avgjørende at styret fortløpende vurderer egenkapital og likviditet, og ikke nøler med å begjære oppbud dersom det er klart at selskapet er insolvent og ikke lenger kan håndtere klar og forfalt gjeld. Unnlatelse av å handle i tide kan medføre betydelig personlig ansvar og erstatningskrav mot styremedlemmer.

Advokatfirmaet Halvorsen har bred og tverrfaglig erfaring med konkurs- og styreansvarssaker, og vi prosederer jevnlig slike saker for domstolene. Vi anbefaler alle selskaper og styremedlemmer å ta tidlig kontakt dersom økonomien er sviktende. Ved å involvere oss på et tidlig stadium kan vi gi strategiske og praktiske råd for å unngå styreansvar og betydelige økonomiske konsekvenser. Vår erfaring viser at tidlig rådgivning er avgjørende for å sikre forsvarlig håndtering og ivareta både selskapets og styremedlemmers interesser.